01
Et land med mange folk
Tanzania blir ofte presentert gjennom dyrelivet, men det er menneskene som gjør at et besøk føles som en reise gjennom et levende land. Befolkningen består av mer enn 120 etniske grupper, hver med sitt eget språk, sin egen historie og sine egne måter å leve på. De fleste snakker også kiswahili, nasjonalspråket, som fungerer som en felles tråd gjennom landet og knytter sammen folk som ellers ville hatt vanskelig for å forstå hverandre.
Mangfoldet har betydning for hvordan du reiser. En gjeter på slettene, en kaffebonde i skråningene av Kilimanjaro og en fisker ved kysten lever vidt forskjellige liv, og ingen av dem er der for å underholde deg. En god gjest ser på hver samtale som en likeverdig utveksling, lærer seg navn, lytter mer enn han snakker og husker at en landsby er noens hjem, ikke en scene.
Denne guiden handler om praktiske vaner: hva du kan si, hvordan du kler deg, hvordan du tar bilder, hvordan du gir driks og hvordan du velger en arrangør hvis verdier synes i måten de jobber på. Kultur og ansvarlig reising i Tanzania henger sammen, og noen små valg avgjør om besøket ditt blir tatt godt imot eller bare tålt.
02
Folkene du kan møte
Mange møter masaiene i Nord-Tanzania. Masaikulturen bygger på husdyrhold, med storfeet i sentrum, og er kjent utenfra for røde tøystykker, perlearbeid og tradisjonen med aldersgrupper. Den er imidlertid langt mer variert og moderne enn postkortene antyder. Mange masaier er lærere, guider, sjåfører, ansatte på lodger og gründere, og en person i rød shuka kan godt sitte med en smarttelefon.
Ved Lake Eyasi bor hadzabe, et lite folk av jegere og samlere som snakker et klikkespråk, og datoga, som er gjetere og dyktige smeder som lager smykker og redskaper. I skråningene av Kilimanjaro er chagga kjent for kaffe, bananlunder og vanningskanaler. I Usambara- og Pare-fjellene og over store deler av sør og vest dyrker, fisker og handler andre folk, hver med sine egne skikker.
Langs swahilikysten og på øyene har swahilikulturen i århundrer blitt formet av handelen over Indiahavet, med arabiske, persiske, indiske og afrikanske innslag. Du ser det i arkitekturen, maten, musikken og språket. Se på disse beskrivelsene som et utgangspunkt, ikke en merkelapp. Alle er forskjellige, og ingen folkegruppe er et museum.
03
Litt swahili tar deg langt
Lurer du på hvordan du hilser på swahili, så begynn med de enkle ordene. Jambo er en vennlig hilsen som besøkende ofte hører, og svaret er gjerne jambo eller sijambo. Karibu betyr velkommen, og du hører det overalt. Asante, eller asante sana for tusen takk, er det mest nyttige ordet i språket. Hils alltid på folk før du stiller et spørsmål eller kommer med en forespørsel.
Swahili-fraser for reisende trenger ikke være kompliserte. Habari betyr nyheter, og habari yako spør hvordan det går. Mambo er en uformell, ungdommelig hilsen, og det vanlige svaret er poa, som betyr bra eller fint, så mambo poa er en vennlig replikkveksling mellom venner. Pole betyr unnskyld i betydningen medfølelse, og pole pole betyr sakte. Hva betyr pole pole i praksis? Det er et råd om å ta deg god tid, noe bærerne sier på Kilimanjaro, og noe alle sier om tanzaniansk tid generelt.
Er hakuna matata swahili? Ja, det betyr ingen problemer, men uttrykket ble verdensberømt gjennom en film og en sang, og mange tanzanianere bruker det mest overfor turister. Mellom venner hører du oftere hamna shida eller hakuna shida. Å si hakuna matata med et smil går fint, men ikke overdriv. Behandle språket med den respekten du selv ville ønsket for ditt eget. Lær noen ord, prøv dem og le når du sier dem feil.
- Jambo eller hujambo: hei. Svar: sijambo, jeg har det bra.
- Karibu: velkommen. Karibu sana: du er hjertelig velkommen.
- Asante, asante sana: takk, tusen takk.
- Mambo? Poa. Hei, hvordan går det? Bra. En uformell replikkveksling.
- Pole pole: sakte, sakte. Tutaonana: vi sees senere. Kwaheri: farvel.

04
Å fotografere mennesker med respekt
Å fotografere mennesker med respekt begynner med en enkel regel: spør før du tar bildet, hver gang. Et smil og en bevegelse mot kameraet forstås som regel, og guiden din kan oversette. Noen sier ja, noen sier nei, og noen ber om noe tilbake. Ta et nei med verdighet. Et ansikt er ikke en del av kulissene, og ingen skylder deg et bilde.
Fotografer aldri barn uten samtykke fra en forelder eller verge, og vær forsiktig med religiøse seremonier, begravelser, offentlige bygninger, flyplasser og politi- eller militærområder. Ikke ta bilder fra bilen av folk som ikke har sagt ja. Hvis noen foreslår betaling som en del av samtalen, vurder det rimelig og spør guiden hvordan det vanligvis fungerer lokalt, i stedet for å presse på en handel.
Del resultatet. Vis folk bildet på skjermen, det setter ofte i gang en samtale. Kan du, så send eller skriv ut en kopi senere. Vær skeptisk til oppstilte poseringer som bare finnes for kameraets skyld, og spør deg selv hvordan du ville likt at en fremmed pekte et objektiv mot familien din mens du handlet. De beste portrettene kommer etter at du har tilbrakt ekte tid sammen med et menneske.
05
Klesdrakt, anstendighet og Zanzibar
På safari er praktiske klær i nøytrale farger alt du trenger. Utenfor parkene er klesdrakt en måte å vise respekt på. I byer og landsbyer er det et fornuftig utgangspunkt å dekke til skuldre og knær. Befolkningen på Zanzibar er overveiende muslimsk, og utenfor strandhotellene bør du kle deg anstendig: løse, lange bukser eller et langt skjørt og en overdel med ermer blir godt mottatt i Stone Town.
Badetøy hører hjemme på stranden og ved bassenget. Å gå gjennom en landsby eller et marked i bikini eller bar overkropp virker støtende og trekker uønsket oppmerksomhet, selv der folk er for høflige til å si fra. Under ramadan bør du unngå å spise, drikke eller røyke offentlig om dagen i muslimske områder, og vise hensyn når det gjelder alkohol. Offentlig kjærtegning holder du best diskret.
Kvinner som reiser, trenger ikke bekymre seg for mye, men et lett skjerf er nyttig når du besøker moskeer, der du tar av skoene og dekker til hode, armer og ben. Menn trenger også lange bukser. Spør før du går inn i et gudshus, og følg guidens råd om tidspunkt, siden bønnetidene kan begrense adgangen.
06
Driks, gaver og penger
Driks i Tanzania er greit når du kjenner logikken. Det er vanlig å gi driks, og for guider, sjåfører, kokker, bærere og leirpersonale utgjør den en betydelig del av inntekten. Vi sender deg råd om hvordan og når du gir driks før du reiser, slik at du kan ha med deg riktige sedler. Vi oppgir ikke beløp her, fordi de avhenger av turen, gruppestørrelsen og servicen.
Gi driks kontant, helst i små, rene sedler, og overrekk den direkte eller legg den i leirens driksboks, sammen med en takk. På en fjelltur deles driksen vanligvis i fellesskap mellom hele teamet, så spør arrangøren hvordan det fungerer. Gi driks for god service, ikke som en plikt, og føl aldri press til å gi penger til et barn eller en tjenestemann.
Når det gjelder gaver til barn, bør du motstå trangen til å dele ut godteri, penner eller penger fra bilvinduet. Det oppmuntrer til tigging, ødelegger tenner, undergraver lærere og foreldre og gjør en hilsen til en transaksjon. Vil du hjelpe, kan du spørre arrangøren om skoler eller prosjekter de kjenner og stoler på, og gi gjennom en ordentlig kanal i stedet for en rask utdeling fra veikanten.
07
Gode kulturbesøk, og oppsatte du bør unngå
Besøk i kulturlandsbyer kan bli fantastiske eller kleine. De gode er avtalt med lokalsamfunnet, pengene går dit de skal, og vertene bestemmer hva som deles. De dårlige er hastige, gjentatte oppvisninger med hardt salgspress på slutten. Autentiske kulturopplevelser er som regel roligere, mindre og litt uforutsigbare, med tid til å stille spørsmål og uten press til å kjøpe.
Still arrangøren noen direkte spørsmål. Hvem eier besøket? Hvordan fordeles pengene? Venter landsbyen deg? Er det grenser for gruppestørrelse og tid? Kommer guiden fra lokalsamfunnet eller samme folkegruppe? Vær ærlig om du synes svarene er vage. Lokalsamfunnsturisme fungerer best når de som tar imot deg, har reell innflytelse på programmet, prisen og hva som tilbys.
Når du besøker, kom som gjest. Hils på de eldste, vent på å bli invitert inn i et hjem, følg lokale skikker for hvor du setter deg, og ta av skoene hvis du blir bedt om det. Ikke gå av gårde for å ta bilder, og ikke behandle besøket som underholdning. Lytt til historiene, spør om hverdagslivet og ikke bare tradisjonene, og dra derfra med respekt, ikke bare med en samling bilder.

08
Å kjøpe håndverk og støtte lokal handel
Å kjøpe håndverk rettferdig betyr å betale en pris som respekterer arbeidet. Markedene i Arusha, Moshi, Stone Town og landsbyene selger flettede kurver, treskurd, batikk, malerier, kanga- og kitenge-tekstiler. Masaiperler er blant de mest kjente, med farger og mønstre som har mening innad i fellesskapet. Spør hvem som har laget det, og hvor lang tid det tok.
Å prute er normalt på markedene, men se på det som en vennlig forhandling, ikke en konkurranse. Noen minutter med godmodig prute er forventet, men å presse hver siste shilling ut av en håndverker som brukte dager på ett stykke, er dårlig oppførsel. Vil du kjøpe, så tilby en rimelig pris og stå ved den. Kjøp fra håndverkeren selv eller et kooperativ når det går, slik at pengene når den som har fortjent dem.
Unngå alt som er laget av beskyttede arter, blant annet elfenben, skjell, koraller, enkelte tresorter og dyreskinn. Eksportreglene er strenge og straffene harde. Be guiden ta deg med til anerkjente butikker og hjelpe med frakt. Ha dessuten kontanter i små sedler, siden mange boder ikke kan gi tilbake på store, og ta vare på kvitteringene.
09
Dyreliv, parker og fotavtrykket ditt
Etikken ved dyrekikking er enkel. Hold avstand, vær stille, aldri mat eller lokk på dyr, og forlat aldri bilen med mindre guiden sier at det er trygt. Ikke press guiden til å komme nærmere et bytte, en hi eller et reir, og vær forberedt på å forlate et dyremøte hvis dyrene virker stresset. En god guide sier nei når det er riktig, og en god gjest takker for det.
Naturvern og parkavgifter betaler for rangere, arbeid mot krypskyting, veier og forvaltningen av verneområdene. De er en del av det som gjør safari mulig, og de skal ikke komme som en overraskelse på fakturaen. En ansvarlig arrangør forklarer tydelig hva som er inkludert. Når du betaler parkavgift, bidrar du til at villmarken forblir intakt som levebrød for dem som bor ved siden av den.
Leirlivet har også et fotavtrykk. Vann og strøm i leiren er begrenset, så ta korte dusjer, slå av lys og lad utstyr med omtanke. Plastposeforbudet i Tanzania, innført i 2019, betyr at du ikke bør ta med plastposer til fastlandet, og en flaske du kan fylle på, er bedre enn å kjøpe vannflasker. Ta med søppelet ditt fra bilen og hold deg på veiene.
10
Slik velger du en arrangør med ekte lokal forankring
Ansvarlig reising i Tanzania blir enklere når arrangøren deler verdiene dine. En lokalt eid safariarrangør beholder beslutninger, arbeidsplasser og overskudd i landet, og har som regel sterkere relasjoner til leirer, guider og lokalsamfunn. Spør hvem som eier selskapet, hvor kontoret ligger, hvem som blir guiden din, og om guidene og leirpersonalet kommer fra Tanzania. Ærlige svar er et godt tegn.
Søk etter arrangører som betaler og behandler ansatte rettferdig, støtter lokale guider i karrieren og forklarer tydelig hvordan driks og parkavgifter fungerer. Legg merke til om en arrangør snakker om folk ved navn, om de tar spørsmålene dine på alvor og om de sier nei eller foreslår endringer i planene dine. Vær skeptisk til store påstander om arbeid for lokalsamfunnet uten noe konkret bak.
Vi svarer gjerne direkte på disse spørsmålene, og vi håper alle arrangører du vurderer, gjør det samme. Uansett hvem du velger, spør dem. Spørsmålene dine viser bransjen hva reisende ønsker, og jo flere som spør, desto mer blir de beste arrangørene belønnet. Reis sakte, lytt godt og forlat stedene litt bedre enn du fant dem.





